Tidenes råd for strammere rumpe – med bilder før og etter

Dette er det beste tipset du har fått, det er jeg helt sikker på. Det gir et superraskt resultat. Du behøver ikke engang å anstrenge deg. Ville det ikke være for godt til å være sant at det finnes et triks som ALLE vil klare? Det er ingen som ikke får det til!

Før:

Dårlig bilde syns du kanskje. Det syns jeg også. Jeg valgte å bruke min pause på å ta disse bildene da det ikke var noen andre som ønsket pause på dette tidspunktet. Jeg kjedet meg og desverre kom jeg på at min rumpe burde vært strammet opp, der jeg satt meg ned og ikke merket at en duplokloss hadde smøget seg mellom rumpeballene mine i nedstigningen. På bildet over har du altså rumpestumpen før. Absolutt helt avslappet.

Etter :

Selv i denne buksa ser vel du også forskjell? Det gjør jeg. Prøv selv. Stå foran speilet. Naken. Det valgte jeg å skåne dere for nemlig, derfor denne buksa. Grunnen til ingen stram bukse? Fordi ingen av de passer. Knip sammen rumpeballene dine. Det kan lønne seg å ha dempet belysning, særlig om faren for appelsinhud og strekkmerker er der. Her er den faren absolutt tilstede. Jeg velger å gjøre det i mørket om jeg skulle finne på å gjøre det naken.

Du ser forskjell? Tok ikke et minutt engang. Ikke tren og bruk mange timer på å løfte vekter, trampe opp og ned på en stol. Knip, stram og vær glad for den forskjellen du selv ser og føler.

Advarsel! Anbefales ikke i svømmehallen. Det vil se noe anstrengt ut og det vil syntes at det ikke er trening og stoltramping som har bygd dette resultatet av en rumpe.

Skam dere TV3 – Jeg, småbarnsmor, ble ønsket på Paradise Hotell!

Jeg har de siste årene ikke fulgt med på Paradise Hotell. Hvor mange sesonger har vi hatt i Norge hittil? Nettopp. Er det på det samme hotellet eller har de endret location? Ser du? Jeg har ikke fulgt meg. Jeg fulgte med de to første sesongene. Jeg følte fra sofaen med en nyfødt baby inntil meg at jeg var en stor del av denne TV-serien. Jeg følte min tilstedeværelse under Pandoras Eske. I natt var jeg deltager i Paradise Hotell. TV3 ringte meg under middagsmekking. De ønsket meg dit fort. Jeg spurte hvorfor akkurat meg. Det kunne de lett svare på. Fordi jeg hadde så nydelig mammakropp. Mammakropp? En nydelig mammakropp i Paradise hotell? Ja de ønsket forandring. Nedbiti negler og med havregrøt i håret. Der jeg sto og stekte Siv Jensen i steike ovnen og hun på som en kalkun. Bare le. Jeg ler også. Jeg kom ned til Paradise i en paraplydrink. I lufta. Trengte ikke fly. Satt i glasset uten motor og uten vinger. Fikk skattekiste med tegnesaker som barna pleier å få på flyturer.

Jeg dukket opp på hotellet med babycall, røkelse og burka. De to siste er jeg litt usikker på grunnen til at ble pakket i den snertne hundevesken min. Jeg hadde ingen hund med meg. Jeg hadde barnet mitt. Babyen min. Som jeg ikke har lenger. De har blitt store. Derfor babycall selvfølgelig. Den babyen lå i min hundeveske med badedrakt, refleksvest (det var nok mørkt i Norge den dagen jeg dro) og med en vifte med bilde av brunost, polarbrød og hundrelapper på.

Neida. Jeg er ikke syk i hodet. Ikke på noen som helst måte. Det hender bare at hjernen tar seg en liten tur uten verken støttekontakt eller kompass, spesielt etter innsovning.

Til deg som deler Disney On Ice på Snapchat

Til deg ja, som har betalt dyre dommer for å dra på Disney On Ice for å se en liksom-Elsa på isen, en Minni med digert hode og skøyter. Et fantastisk show. Til deg som bruker all din energi disse par timene i en sal med hauger av blide, glade og noen trassige unger som vil ha syv bokser popcorn, ikke får bestemt seg i kassen med salg av “minner” og vil helst ha to venstrehendte Elsahansker. Jeg ønsker å gi en takk til dere som deler 42 filmer på Snapchat på my story, der man kan se din video så mange ganger man vil det neste døgnet etter publiseringen. Jeg bruker mine penger på en annen opplevelse for mine barn, for vi har nemlig nå vært på Disney On Ice flere dager på rad, hjemme i sofaen sammen. Til og med i pysjen. Jeg håper du fikk med deg showet for det gjorde vi! Takk.

Jeg takker for at jeg fikk se Olaf på skøyter. Jeg så gleden i min datters øyne da hun fikk se dette. Via min mobiltelefon. Eller.. vent. Via din mobiltelefon og derfor overført til min mobiltelefon. Vi ønsker oss gjerne tilbake neste år, behold min snap og bruk story for alt det er verdt. Vi følger med. Neste gang blir det kakao med marshmallows under showet. Det var nemlig noe som manglet.

Takk til deg som ble fanget av showet så det føltes helt nødvendig å dele dette med oss. Vi har jammen kost oss. Tenk så mange du har gledet ved å kjøpe billetter som du kanskje syns hadde en voldsom pris i utgangspunktet. Var det så ille når du nå ser hvor mange du kan ha gledet ved å ta beslutning om at Disney On Ice skulle bli vinterens store opplevelse for deg og dine barn. Og oss. Takk.

Kjære Sophie Elise og vinneren av dagens pris, Ulrikke Falch

Jeg har et hode som sprenger, en kropp som verker og ikke minst sminke på halve ansiktet da den andre halvdelen av trynet har blitt skvist ned i puta mi som har forårsaket at jeg fikk kommentaren “mamma du ser ut som et råttent egg” i dag tidlig. Dagen blir fylt med få, men lange skritt og mye VG nyheter. Det dukker opp, en artikkel dere begge helt sikkert har lest.

La oss tenke at jeg ønsket underholdning denne onsdagen da jeg virkelig hadde trengt det. Jeg bruker tid på å lese artikkelen som i dag dreier seg om at du Sophie Elise føler deg dårlig behandlet etter innlegget til Ulrikke Falch som gjelder Vixen. La oss tenke oss at vi kan tenke at vi er forskjellige. Om jeg hadde skrevet Ulrikke sin mening i et innlegg vil jeg tro jeg hadde fått 16,5 lesere. Omtrent det samme jeg får av å skrive dette innlegget igrunn. Ulrikke er Ulrikke. Jeg har ikke vært med i SKAM. Jeg har vært med i Hakkebakkeskogen på sommeravslutningen i 2.klasse.

Du, Sophie Elise, har blitt hetset og kritisert av mange. Du har tålt mange menneskers meninger og det er ofte det negative media fokuserer på. Det er det som gir DE lesere og klikk. Mennesker som ikke har møtt deg eller enda verre mennesker som har møtt deg en gang som bare bestemte seg for at du ikke var noe de “falt for” verken på den ene eller andre måten. Bestemte seg for og ikke like deg. Kan du klare å se forbi en slik mening som du måtte oppleve denne uka, du har blitt sint og såret over det. Ta heller imot all kjærlighet og omtanke du får av de som takker deg for den jobben du gjør. Jeg sier som når mine barn gjør en handling der de ønsker noe fra meg, kanskje uten å si sitt ønske direkte. “Der fikk de den reaksjonen de ønsket”. Det gjorde kanskje Ulrikke også. SKAM seg kan noen si, godt jobbet sier jeg. Det Ulrikke antageligvis ville, var ikke å hetse deg, din måte å være på eller din kropp. Deg som blogger. Jeg tok det som at hun kritiserte konseptet og industrien bak blogging. Hun ønsker å være et godt forbilde og det er hun nok for mange fordi hun har de meningene hun har. Hun har antageligvis nådd sitt mål om å være det. Du er også et forbilde og det har du vært for mange i mange år. Tapte Ulrikke noe på dette? Nei hun vant og antageligvis føler hun i dag at hun har fått en Vixen pris fordi noen ble provosert og fordi lesere støtter henne som det forbildet hun er. Har du forresten tenkt på at noen kan være misunnelige på deg? Kanskje ikke over det flotte håret ditt, leppene dine eller stussen din. Men din posisjon og status i denne verden. Kanskje det blir tenkt “hadde jeg bare kunne skrive et innlegg om at jeg kan steke egg og fått mange tusen lesere som faktisk leser hele innlegget om det egget og den avokadoen som du har helt rett med at er en grønnsak?” Du har lykkes og det kan være at det blir misunt uten at jeg sier at det er tilfelle i denne saken. For utifra mitt inntrykk er Ulrikke lite misunnelig. Noe som er bra. At vi er forskjellige og er forbilder på forskjellige måter. Jeg er forbilder for et par – fire stykker i mitt hus. Fordi jeg er god på å vaske do og jeg er ekstremt god på å henge opp ny dorull etter meg når den er tom. Der er ikke de så gode forbilder for meg. De lar tom dorull henge igjen. De er mine forbilder på å være kreative. Fantasifulle. Ser du? Forbilder på helt forskjellige måter.

Jeg har skrevet ting som provoserer jeg også, men det jeg fikk etter meg var en gjeng “barnehagetanter” som jeg skrev om i innlegget. Nei. Pedagoger mener jeg. Tenk at jeg kunne glemme meg slik bort igjen. Vet du? Jeg følte jeg vant da reaksjonene på innlegget dukket opp. Hvorfor? Fordi det skapte den oppmerksomheten jeg ønsket. Den diskusjonen om “barnehagetante” er greit å si. Diskusjonen tok av på en Facebook-side og jeg koste meg. Jeg nøt øyeblikket. Ikke fordi det ga meg mest lesere enn noen annen dag, selv om det gjorde det. Mine lesertall er ingenting å skryte over forresten. Jeg nøt det fordi mitt mål var å provosere, noe som antageligvis Ulrikke også hadde som mål. Hun ønsket å provosere de som føler seg truffet. Uten et mål vil et blogginnlegg være lite verdt.

Ulrikke, godt sagt. Det er din mening og den må du få lov å ha. Akkurat som alle oss andre. Offentlige eller ikke offentlige mennesker. Bloggere eller antibloggere. Vixennominerte eller helt ukjente bloggere som meg. Jeg håper du har sagt din mening med en ro i kroppen, en kosebukse som matcher med tekoppen. Rosa kanskje? Rosa bukse, rosa kopp og tilfeldigvis ble det Red Berries i dag. Den teen matchet best til klærne. Jeg vet jo ikke engang om du liker rosa. Ikke bli fornærmet over mine fantasier om deg. Du fikk antageligvis en god dag når det gjelder antall gode tilbakemeldinger og jeg regner med du står for dine meninger og lar andres meninger prelle av deg. Det er en viktig egenskap i offentligheten tror jeg, men dessverre er det ikke like lett for alle. Det skal ikke hindre deg i å si eller skrive din mening. Jeg skriver min mening. Du din. Sophie Elise sin. Og moren min sin. Hun har forresten altfor mange meninger om alt. Det er slik mødre er. En avsporing der altså. Du er et forbilde for mange.

Godt jobbet begge to! Dere kan klappe dere på skulderen, eventuelt begge om dere blir usikre på hvilken av de du skal klappe på. Hvem gir meg best følelse etter at jeg har klappet? Hvilken hånd er best å klappe med? Dumt å klappe en gang. Så ble den mislykket. Så føles det dumt å klappe en gang til med den andre hånda og på den andre skulderen. Tenk at dere har fått utløp for deres frustrasjon begge to og fått frem deres mening om et tema dere er helt uenige om. Uenighet er bra. Og husk, dere vant begge to. Dere vant forståelse på hver deres kant og på hver deres måte fikk dere antageligvis den oppmerksomheten dere ønsket. For mange vant Ulrikke fordi hun er blitt hyret og delt av mange. En mening som ble sett på som viktig for mange unge og ikke minst bloggere. Vi skal allikevel respektere at forskjellig er bra. Forskjellige meninger er bra.

Du blir aldri perfekt!

Hva er det vi alltid leter etter? Leter vi etter det perfekte? Noen søker en forandring for å føle seg bedre. Noen for å føle seg perfekt. Noen ønsker å føle seg vel sammen med sin kjæreste, noen ønsker å få oppmerksomhet når de er ute på byen. Noen andre ønsker god helse. Det er fornuftig syns jeg. Jeg får meg ikke til å tenke at jeg noen gang vil se på meg selv som perfekt? Hvorfor? Fordi jeg ikke har et behov for å være perfekt. Vi kvinner vil alltid ha noen komplekser. Vi må velge hvor mye disse kompleksene skal få ta av vårt humør og vår livsgnist. Jeg har valgt å ha humør og livsgnist. Det kler meg best.

Selvfølgelig ønsker jeg å føle meg flott og vel rundt min samboer. Jeg har lagt på meg noen kilo, er ikke like trent som da jeg møtte han, men vet du hva? Han ser på det som sin oppgave å få meg til å føle meg bra. Han sier «Om du føler så sterkt for å endre deg for meg, endre deg for annet enn helsen din, gjør jeg ikke en god nok jobb med å få deg til å føle deg flott». Jeg har ikke et sterkt ønske om å få tilbake den trente kroppen på grunnlag av at jeg ønsker at han skal like meg mer. Han elsker meg og han nyter kroppen min slik som den er.

Jeg ønsker å føle meg vel for meg selv og for meg har min nåværende livsstil med min helse å gjøre. Jeg har diabetes og har vært en jojo-diabetiker i all tid. Jeg ønsker å spise fem ganger om dagen uten å tenke at jeg har spist mye mat. Jeg tenker ikke på det. Jeg spiser sunn mat. Jeg spiser mat og ikke sjokolade som mellommåltid. Jeg spiser havregryn, lager meg proteinrundstykker. Jeg spiser smoothie og lettsyltetøy. Jeg spiser fullkornprodukter, men en større mengde grønnsaker. For meg selv. Jeg spiser ikke broccoli for min samboer sin skyld. Han spiser mer pasta enn meg, ikke for min skyld, men fordi han kan og fordi han nyter sunn mat han også.

Jeg ønsker ikke å få oppmerksomhet ute på byen. Jeg er ikke ute på byen. Okei, jeg ønsker ikke å få oppmerksomhet på kiwi. Jeg ønsker ikke å få oppmerksomhet på Stand Up jobber når jeg er på scenen for å underholde. Jeg ønsker at min jobb skal bli sett, ikke min kropp. Jeg ønsker at all den jobben jeg legger ned med å skrive materiale, jobbe med mimikk. Det skal bli sett. Jeg ønsker ikke at det skal bli sett at jeg spiser broccoli og fyller mer av min tallerken med grønnsaker enn alt det andre. Jeg ønsker å bli sett på som Susann. Susann. Med punktum etter.

Dette kan ha noe med alder å gjøre. Når jeg var 20 år nøt jeg nok mer den oppmerksomheten som noen andre også kan kjenne seg igjen i. Jeg er nå 30 år og en av få forandringer på disse årene må være rumpehullnavel og litt mer hengerumpe. Det får min samboer se. Ikke minst alle på Råholt bad kan lett få et innblikk i hvordan jeg ser ut, min kropp uten klær. Min samboer liker å dra på badeland. Han ser at barna koser seg. Han tar med barna på en aktivitet og dessuten er det en rimelig forsikring å lære barna å være trygge i vann. Han liker også når jeg kommer ut fra garderoben. I bikini. Med selvtillit, for annet nytter ikke i bikini for min del. Mine barn og mine bonusjenter skal huske våre opplevelser i badedrakter og bikini som at vi hadde en fantastisk tid sammen. Ikke undre seg over hvorfor jeg gjemmer meg og hvorfor de måtte merke at jeg var ukomfortabel rundt de. Når det bare skulle være gøy.

Jeg har i dag spist proteinrundstykker for min skyld. Jeg får et stabilt blodsukker og jeg får en mye bedre dag enn om jeg hadde spist loff med nugatti. Jeg elsker loff med nugatti. Kroppen min elsker det ikke. Jeg har spist proteinrundstykker fordi det er sunt og jeg vil etter en treningsøkt føle at jeg fikk noe ut av den treningsøkta. Ikke bare måtte tenke at det var enda godt jeg trente på morgenen i dag, for den var preget av altfor mye sukker og for mange karbohydrater som min kropp ikke har godt av fordi jeg blir syk. Jeg har nå hatt to dager med skeieutdag. Pizza og snop. Sjokolade på fredag. Det merket jeg i går. En mindre sjokolade i går. I bedre form i dag. Potetgull i går også, men det tillater jeg meg en gang i uka da det ikke påvirker mitt blodsukker slik som sjokoladen. Det bør være min fiende. Jeg tenkte også i dag under frokosten at jeg vil ha konsentrasjon hele dagen og det er lønnsomt når man er alene med fire barn i noen dager. Tålmodighet er en dyd. Ikke så strevsomt om man har fått nok søvn, mat som er bra for sin kropp og helse pluss en god innstilling for dagen.

Jeg gleder meg til kjæresten min kommer hjem. Til han som jeg merker smiler idet han går ut av bilen utenfor. Selv om jeg ikke ser han. Han som jeg hører har gledet seg til å komme hjem til meg når han sier «Hei» idet han lukker inngangsdøra og der står han i gangen. Når han kommer inn i stua og jeg sliter med å bli sittende i sofaen fordi det kribler i hele kroppen etter å løpe mot han og hoppe på han. Det kan bli litt voldsomt sier han. Denne kriblingen og gleden fordi vi gjør hverandre bra. Denne ukontrollerte smilingen i flere timer fordi vi får hverandre til å føle oss bra. Dette har ikke noe med nyforelskelse å gjøre. Det har med hvordan han tar jobben sin seriøst, med å få meg til å føle meg bra. Hvordan jeg tar min jobb seriøst, å få han til å føle seg bra. Vi har det bra. Jeg vil si vi har det nesten perfekt. Selv om vi var uheldige å bli litt uvenner på grunn av en riskrem på julaften. Perfeksjon er for oss alle forskjellig. Han får meg til å føle meg bra nok for meg selv. Han er virkelig god i jobben sin.

Vær den og lev livet som den du ønsker å være. Jeg velger å leve som den Susann jeg liker å være. Min samboer og mine barn liker den Susann jeg er. Den mammaen jeg er. Jobb for å være bra nok for deg selv, så kan andre velge om du er bra nok for de.

PS. Angående den riskremen på julaften. Jeg nektet han å lage den. Jeg krevde å få lage den. Kun fordi jeg er altfor sta. Jeg skrøt på meg å ha laget det før, men sannheten var at det har mamma alltid stått for. Desverre. Den ble grusom og jeg ble sur. Dumt å bli sur fordi man selv har laget en kornete og ufyselig riskrem som kjæresten laget ekstremt mye bedre en uke etter. På nyttårsaften. Antageligvis ble det valgt som dessert (av han) kun for å gni litt salt i såret. Det får være greit. Han lagde en heftig digg riskrem.

Min mammografi – inneholder noen litt spesielle bilder

Jeg hadde torsdag min mammografitime. Jeg har hatt smerter i ene brystet og smerter er bra. Det var allikevel greit å ta en sjekk av disse små lefsene mine. På forhånd fikk jeg råd om å slappe av fordi det ville gjøre ekstremt vondt. Smertefull opplevelse ble den beskrevet som av mange av de rundt meg.

Dette var min facebookstatus da jeg satt på venterommet :

Jeg kommer inn på venterommet. Jeg lukter bål etter dagens mekking av grønnsakssuppe på jobb i skogen. Jeg er ikke sminket, men jeg har kull i ansiktet. Jeg har yoghurt etter to-maten nedover hele ene låret. Vi sitter fire damer her. Venterommet for å få tatt Mammografi. De tre andre kikker på meg. Lurer de på hva jeg har drevet med i dag? Kanskje de også har luft i magen og er bare nødt til å feste sitt blikk et sted for å fokusere på at tarmen holder seg lukket, og da blir jeg et slags offer? De tre andre damene kikker på brystene mine. Bryster kan vi ikke kalle de. Niplene mine, for det er kun det jeg har. Lurer de på det samme som meg? Lurer de også på hvordan min pupp på logisk vis skal få noe som helst innpass i denne skvisemaskinen? (Det hørtes ut som en bra setning i mitt hode.) Jeg lurte på det samme og etter jeg nå har vært på undersøkelsen og sitter tilbake på venterommet føler jeg at yougurt på låret er det minste problemet. Problemet er heller at det nå kjennes ut som om min pupp fortsatt henger igjen i skvisemaskinen som står omtrent 7 meter unna. En av de tre andre damene sitter her hun også. Hun gikk inn samtidig som meg. Hun er heller ikke like blid lenger.

Etter mammografiundersøkelsen ble jeg sittende å tenke. Smertefullt? Det må være en grunn til at jeg ikke kjente noe smerte. Ingen smerte. Bare et lite klem. Et bryst som hun kalte det. Da lo jeg. Hun slet med å finne ut hvilket utstyr hun skulle bruke. Noe sier meg at størrelsen på mitt offerområde kan ha noe med saken å gjøre. Det hadde det. Det fikk hun heldigvis sagt.

Nå er vi klare for ultralyd. Jeg ble bedt om å legge meg på rygg. Hun ba meg også ta armene over hodet. Når du ber noen med så små bryster som meg legge seg på rygg med armene opp så forstår du kanskje at her vil ikke pasienten føle seg superkvinnelig. Fuglebrystet. I tillegg hadde jeg ikke barbert meg under armene. Jeg sa «Ja nå har jeg nok halve genseren min med lo under armen». Jeg hadde glemt at jeg hadde kremhvit genser denne dagen. Ikke svart. Hun sa at det gikk bra. Det hadde jeg også sagt, men jeg hadde tenkt at det ville vært hyggelig om jeg ikke hadde glemt det. Jeg hadde også på disse på bildet under. Ikke på grunn av kjole der bh er umulig, men fordi jeg ønsker bh skal være umulig. Hva skal jeg holde på plass? Dette var min bh denne dagen. Bare for at niplene ikke skulle tyte ut av den strikka gensern.

Halve strikka genseren henger igjen i kantene på denne brystholderen min ser jeg. Jeg får kjøpe nye.

Hun kikket på meg, så på overkroppen min og ønsket nok å skape god stemning ved å si «Ja snakk om å legge seg flat». Hun hadde rett. Det var flatt. Så flatt som du kan få det. Takk tenkte jeg.

Hun ser på meg og sier «Ja bildene viser at du ikke har et snev av fett i brystene dine». Fett i bryster sier meg ikke mye, men det at jeg ikke har et snev av det sier meg at det kan være grunnen til at jeg ikke står på alle fire i noen som helst situasjoner. Da får jeg nemlig plutselig et jur. Som en ku. De lange tappene vet du.

Vi fortsetter ultralyden og hun kan betrygge meg med at det er ingenting galt i mine pupper. Jeg blir liggende å tenke «Jeg syns alt er galt med de», men siden hun er fagpersonell og er den som har mest greie på denne «kroppsdelen» blir jeg enda mer trygg på at smertene ikke har noe med noe farlig å gjøre. «Dette har med hormonforandringer å gjøre og dessverre vil du ha disse smertene i 25 år til». Hun ser på meg på slutten av timen. «Har du vært bekymret og redd?» Jeg sier nei. For det har jeg ikke vært. «Nei det trenger du ikke. Du vet, inni de der hadde det ikke vært plass til noen kreftkul». Hun smiler og det gjør jeg også. Jeg forstår at her er det kun humor. Og jeg liker det. Nå liker jeg det.

Jeg spurte pent «Må jeg betale for dette?». Ja det var en egenandel. «Enda godt jeg må betale for å få dårligere selvtillit enn jeg hadde når jeg gikk inn hit». Vi smilte begge to. Nei. Jeg fikk ikke det, men jeg kunne tatt meg nær av det og fått varige men. Jeg liker folk som ser hvem de kan tulle med. Hun tok en råsjans og hun tok den råsjansen på riktig person. Helt til mandag. Da ringer jeg en privatklinikk. Neida. Joda. Nei. Tirsdag passer bedre.

Ikke mye som har forandret seg igrunn. På 15 år. Ikke så populært med løvetannboa lenger.

Har du scrollet og scrollet og lurt på hvor bildene fra mammografiundersøkelsen er blitt av? Du har forhåpentligvis fått nok spesielle bilder i ditt eget hodet. Jeg tenker at det ikke vil være behov for bilder av min flate pupp, hårete armhule eller mitt fuglebryst. Budskap sier du? Uansett hvor flat du er, det kan alltids være plass til en kul. Så lar vi håpet være der om at ingen fett og voldsomt med kjertelvev er tilfellet hos dere, akkurat som hos meg.

Før og etter bilder av meg – ser du det jeg ser?

Jeg har født to barn. Jeg har vært Safarikjekspreget to ganger. Tenk at begge ganger var det noe som preget meg i 9 måneder? 18 måneder med minst en pakke safarikjekspakke hver dag. Ikke rart de fortsatt produserer den kjeksen. De har kanskje et håp om at jeg skal bli gravid igjen. Det skal jeg ikke. Da vil jeg være svært uheldig med at mine eggledere har vokst sammen igjen etter en sterilisering og det ville blitt en svært trist beskjed å gi. Vi har nok. Forresten, jeg er litt lei safarikjeks.

Jeg fant et bilde som tilsier at jeg har spist annet enn hva mange andre gravide spiser. Jeg har spist annet enn havregrøt med sukrin gold og bringebær pluss en liten skvett ekstra lettmelk. Ja for ekstra lett melk er bedre enn lettmelk har jeg fått med meg.

Når du dypper safarikjeks i TORO bearnaise vil du forandre deg noe i løpet av 9 måneder med denne måltidserstatteren. Du vil ikke bruke lang tid på å se forandring. Det pleier å være motiverende når man slanker seg. Det var ikke like motiverende når forandringen ble noe annet. Jeg var gravid. Ingen hindring. Jeg skulle uansett vokse og ville ikke se uproposjonert ut. Er det et ord? Nå er det, det. Så alt var innafor normalen tenkte jeg.

Jeg har her nylig blitt mamma for andre gang. Ser dere det jeg ser? Angeren over alle de småkakene i oransje pakning. Den føflekken til høyre for anhenget på kjedet er fortsatt der, den skal fjernes sammen med 6372725 andre føflekker om noen uker. Under amming lekte datteren min med den føflekken så nå er det vanskelig å se forskjell på den og nippelen. Jeg har nå valgt å fjerne den så min samboer skal slippe å bli så forvirret. Avsporing ble det her.

Jeg har nå et noe annet kosthold enn på dette bildet. Jeg elsker M-Toffee. Elsker med stor E. Uten bearnaise saus er de faktisk best. Jeg sier til alle gravide rundt meg “bare spis, du er bare gravid en eller to (tre) ganger”. Kun fordi de ikke skal få det noe lettere enn meg. Lettere enn det jeg hadde. De skal ikke gå ut av sykehuset med nye joggesko og idet babyen er lagt første kveld på eget rom 3 dager gammel skal de sende meg snap og skrive “nå skal dette bort”. Og der står de med joggeskoene sine. Jeg fikk ikke beina i annet enn Adidasslippers. Jeg vil ikke se deg i joggesko. Eller snap av “trening med babyen”. Der tar de utfall med babyen i sjal. Henger og dingler. “Deilig med litt ekstra vekt”. Jeg blir utslitt nå og vurderer en dupp bare av tanken. Jeg våknet 13.15 og nå er klokken 15.00. Jeg ser på sola og tenker “nå bør jeg komme meg ut, men først må jeg vaske klær for jeg har ingenting å ha på meg”. Skrur av varmepumpa så tørkingen av de klærne går litt saktere. Sparer strøm på det. Og får brukt opp veden vi ikke tar av lenger. I tillegg en god unnskyldning til Netflix og kakao i sofaen med dyne og pysj.

Nei. Jeg skal ut nå. Gå ut i bilen en tur så naboene ikke blir bekymret. Jeg skal unne alle andre deres sunne vaner for jeg unner ingen safarikjeks i bernaisesaus. Jeg har prøvd det i “ikke gravid tilstand” (skulle skrive edru tilstand) og det er på ingen måte noe jeg anbefaler. Jeg ser på bildet av meg og tenker at jeg hadde to svangerskap som kanskje kunne inneholdt noen andre vaner innenfor fysisk aktivitet og kosthold, som den diabetikeren jeg er. Samtidig tenker jeg at jeg gleder meg som et lite barn til å se mine barn om noen få dager, de som ble resultatet av dette bildet og resultatet av eggledere som den gangen hang sammen! De to barna som merkelig nok elsker safarikjeks.