Min mammografi – inneholder noen litt spesielle bilder

Jeg hadde torsdag min mammografitime. Jeg har hatt smerter i ene brystet og smerter er bra. Det var allikevel greit å ta en sjekk av disse små lefsene mine. På forhånd fikk jeg råd om å slappe av fordi det ville gjøre ekstremt vondt. Smertefull opplevelse ble den beskrevet som av mange av de rundt meg.

Dette var min facebookstatus da jeg satt på venterommet :

Jeg kommer inn på venterommet. Jeg lukter bål etter dagens mekking av grønnsakssuppe på jobb i skogen. Jeg er ikke sminket, men jeg har kull i ansiktet. Jeg har yoghurt etter to-maten nedover hele ene låret. Vi sitter fire damer her. Venterommet for å få tatt Mammografi. De tre andre kikker på meg. Lurer de på hva jeg har drevet med i dag? Kanskje de også har luft i magen og er bare nødt til å feste sitt blikk et sted for å fokusere på at tarmen holder seg lukket, og da blir jeg et slags offer? De tre andre damene kikker på brystene mine. Bryster kan vi ikke kalle de. Niplene mine, for det er kun det jeg har. Lurer de på det samme som meg? Lurer de også på hvordan min pupp på logisk vis skal få noe som helst innpass i denne skvisemaskinen? (Det hørtes ut som en bra setning i mitt hode.) Jeg lurte på det samme og etter jeg nå har vært på undersøkelsen og sitter tilbake på venterommet føler jeg at yougurt på låret er det minste problemet. Problemet er heller at det nå kjennes ut som om min pupp fortsatt henger igjen i skvisemaskinen som står omtrent 7 meter unna. En av de tre andre damene sitter her hun også. Hun gikk inn samtidig som meg. Hun er heller ikke like blid lenger.

Etter mammografiundersøkelsen ble jeg sittende å tenke. Smertefullt? Det må være en grunn til at jeg ikke kjente noe smerte. Ingen smerte. Bare et lite klem. Et bryst som hun kalte det. Da lo jeg. Hun slet med å finne ut hvilket utstyr hun skulle bruke. Noe sier meg at størrelsen på mitt offerområde kan ha noe med saken å gjøre. Det hadde det. Det fikk hun heldigvis sagt.

Nå er vi klare for ultralyd. Jeg ble bedt om å legge meg på rygg. Hun ba meg også ta armene over hodet. Når du ber noen med så små bryster som meg legge seg på rygg med armene opp så forstår du kanskje at her vil ikke pasienten føle seg superkvinnelig. Fuglebrystet. I tillegg hadde jeg ikke barbert meg under armene. Jeg sa «Ja nå har jeg nok halve genseren min med lo under armen». Jeg hadde glemt at jeg hadde kremhvit genser denne dagen. Ikke svart. Hun sa at det gikk bra. Det hadde jeg også sagt, men jeg hadde tenkt at det ville vært hyggelig om jeg ikke hadde glemt det. Jeg hadde også på disse på bildet under. Ikke på grunn av kjole der bh er umulig, men fordi jeg ønsker bh skal være umulig. Hva skal jeg holde på plass? Dette var min bh denne dagen. Bare for at niplene ikke skulle tyte ut av den strikka gensern.

Halve strikka genseren henger igjen i kantene på denne brystholderen min ser jeg. Jeg får kjøpe nye.

Hun kikket på meg, så på overkroppen min og ønsket nok å skape god stemning ved å si «Ja snakk om å legge seg flat». Hun hadde rett. Det var flatt. Så flatt som du kan få det. Takk tenkte jeg.

Hun ser på meg og sier «Ja bildene viser at du ikke har et snev av fett i brystene dine». Fett i bryster sier meg ikke mye, men det at jeg ikke har et snev av det sier meg at det kan være grunnen til at jeg ikke står på alle fire i noen som helst situasjoner. Da får jeg nemlig plutselig et jur. Som en ku. De lange tappene vet du.

Vi fortsetter ultralyden og hun kan betrygge meg med at det er ingenting galt i mine pupper. Jeg blir liggende å tenke «Jeg syns alt er galt med de», men siden hun er fagpersonell og er den som har mest greie på denne «kroppsdelen» blir jeg enda mer trygg på at smertene ikke har noe med noe farlig å gjøre. «Dette har med hormonforandringer å gjøre og dessverre vil du ha disse smertene i 25 år til». Hun ser på meg på slutten av timen. «Har du vært bekymret og redd?» Jeg sier nei. For det har jeg ikke vært. «Nei det trenger du ikke. Du vet, inni de der hadde det ikke vært plass til noen kreftkul». Hun smiler og det gjør jeg også. Jeg forstår at her er det kun humor. Og jeg liker det. Nå liker jeg det.

Jeg spurte pent «Må jeg betale for dette?». Ja det var en egenandel. «Enda godt jeg må betale for å få dårligere selvtillit enn jeg hadde når jeg gikk inn hit». Vi smilte begge to. Nei. Jeg fikk ikke det, men jeg kunne tatt meg nær av det og fått varige men. Jeg liker folk som ser hvem de kan tulle med. Hun tok en råsjans og hun tok den råsjansen på riktig person. Helt til mandag. Da ringer jeg en privatklinikk. Neida. Joda. Nei. Tirsdag passer bedre.

Ikke mye som har forandret seg igrunn. På 15 år. Ikke så populært med løvetannboa lenger.

Har du scrollet og scrollet og lurt på hvor bildene fra mammografiundersøkelsen er blitt av? Du har forhåpentligvis fått nok spesielle bilder i ditt eget hodet. Jeg tenker at det ikke vil være behov for bilder av min flate pupp, hårete armhule eller mitt fuglebryst. Budskap sier du? Uansett hvor flat du er, det kan alltids være plass til en kul. Så lar vi håpet være der om at ingen fett og voldsomt med kjertelvev er tilfellet hos dere, akkurat som hos meg.

Leave a Reply